Oversatt fra engelsk av Claudia Fox Reppen
I februar 2010 gikk jeg for første gang inn dørene til et sted som alle nordmenn har hørt om, men hvor få har vært: asylmottaket. Spredt over hele landet i form av nedslitte og illeluktende gamle hus flere tiår forbi sin beste alder, er mottakene de midlertidige — som betyr alt fra noen måneder til noen få år, og for en håndfull ekstremt uheldige sjeler, flere tiår — hjemmene til Norges asylsøkere.
Imellom jobber og etter et bittert brudd med mormoner troen som jeg er oppvokst i, var jeg på søken etter en frivillig aktivitet til å fylle tiden min — og kanskje også min tomme sjel. Jeg fant begge deler etter å ha lest en artikkel i lokalavisen om mottaket i hjembyen min. Lokale borgere var ganske flinke til å donere varer, men ikke deres tid, sto det. Så jeg bestemte meg for å komme i kontakt med ledelsen.