From North America With Love: Hvordan kritiske hvithetsstudier løfter oss til nye høyder

Av Claudia Fox Reppen

Til manges store iver og forakt, har Facebook-debatten rast rundt Africa.no innlegget “For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker,” forfattet av Sandra Fylkesnes, førsteamanuensis ved OsloMet og fagekspert i blant annet postkolonialisme og kritiske hvithetsstudier. Fylkesnes gir den norske leseren et slags lynkurs i denne kritiske tilnærmingen av hvithet som har sitt opphav i utlandet og som har fått sterk fotfeste ved nord-amerikanske pedagogiske institusjoner. Hun begynner ved å fremlegge noen eksempler på hvordan hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme kommer til uttrykk i hverdagen:

Hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme kan komme til uttrykk via antatt sanne samfunnsdiskurser. Hvitheten kommuniserer til oss, på flere mer eller mindre synlige måter, hva det vil si å være fullgod norsk. For eksempel kommuniseres den norske hvitheten gjennom hvilke verdier og normer vi skal ha, at vi skal elske ski, brunost og friluftsliv, og selvfølgelig, at vi skal være mer eller mindre hvite. Det finnes ingen Kvikk Lunsj-reklame hvor påsketuristen er en melaninrik nordmann.

Som kanadier i Norge og hobbyentusiast for samfunnets store sosiopolitiske debatter og utvikling, er jeg storforbruker av engelskspråklige nyheter, bøker, og podkaster. Her har hvithetsstudier og alt det bærer med seg vært et mye omdiskutert tema som jeg har fulgt med på de siste årene.

Men siden dette er et såpass nytt fenomen i Norge har jeg tenkt på hvordan jeg, med min kunnskap om hvordan kritiske hvithetsstudier har løftet nord-amerikanske samfunn til nye høyder, kan hjelpe nordmenn å se potensialet med det samme her i landet. Så her er mitt lille bidrag til å hjelpe deg, kjære nordmann, å forstå hvordan kritiske hvithetsstudier kan løfte deg til nye høyder på samme måten som nord-amerikanere allerede har opplevd.

Jeg begynner med ett lite forbehold. Jeg må første og fremst ærlig innrømme min u(h)vitenhet rundt hvithetens regler. Er det “one-drop”-regelen som gjelder, så er jeg ute å kjøre skal jeg tro min DNA analyse fra 23andme. Derfor er det kanskje best å utøve stor varsomhet overfor de 22+ ulike etniske gruppene på analysen som jeg står i fare for å krenke med tanker som har sitt opphav i mine mest melaninfattige deler.

Jeg velger å heller påberope meg min neandertalske identitet — jeg som er bærer av 280 DNA varianter fra de som må stilles til ansvar for sin rolle i hvithetens spredning gjennom parring med de første Homo sapiens som utvandret fra Afrika for ca. 50-70.000 år siden.

Usynlig og allestedsnærværende

Fylkesnes opplyser ytterligere om hvordan hvit overlegenhetsideologisk rasisme kommer til uttrykk i hverdagen:

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom… at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte… også paradoksalt nok… via akademias forkjempere for antirasisme, flerkulturalitet, interkulturalitet og mangfold.

Et viktig prinsipp innenfor kritiske hvithetsstudier er at den hvite overlegenhetsideologiske rasismen oppfattes som tilfeldige, hverdagslige urytmiskheter av dem som utøver den, mens den for dem som kontinuerlig rammes av den oppleves den som et planlagt, rytmisk mønster.

Det første er å være forberedt på at det er umulig å være forberedt. Som Fylkesnes også påpeker, “Det spesielle ved denne hvithetens ideologiske rasisme er at den kommer til uttrykk som veldig små, nesten usynlige, systematiske hverdagspraksiser og at den er allestedsnærværende: Ingen slipper unna!”

Og der har du det. Som Gud (eller djevelen?) er din hvithetens ideologiske rasisme ikke bare nesten usynlig i form av mikroaggresjoner (se tabell ovenfor) — for du skal hverken se eller ikke se farge — men ingen slipper unna. Og du slipper iallfall ikke unna ansvaret for noe selv om det er usynlig eller ubevisst fordi den er allestedsnærværende.

Så, ikke skal du slippe du unna, men heller ikke er det gitt at du skal slippe inn.

Ikke tro at du, for eksempel, skal slippe inn på Snowflake Comedy Club (ja, det heter faktisk det) i Montreal hvis du er hvit og går med feil hårsveis. Som komiker Zach Poitras oppdaget da han ble nektet å opptre på “Soirée d’humour engagée” fordi han hadde dreads. Klubben forsvarte utestengelsen via et Facebook innlegg der det ble forklart at selv om Poitras ikke hadde rasistiske intensjoner, var det slik at frisyren “formidler rasisme” og “kulturell appropriasjon er ikke en debatt eller en mening,” men heller “en form for passiv undertrykkelse, en dekonstruktiv privilegium og fremfor alt en manifestasjon av vanlig rasisme.”

Skulle du med din nesten usynlige, allestedsnærværende hvithetens ideologiske rasisme tilfeldigvis havne på en anti-rasist konferanse, som for eksempel “Resisting Whiteness” i Edinburgh, er det imidlertid mulighet for å slippe inn. Men vær varsom med kreftene som din hvithet har til å overstimulere (kan fortolkes som du vil) konferansens melaninrike deltagere med ditt rene nærvær, og at disse muligens må søke tilflukt i ett av to safe spaces (trygge rom) — hvor du helt sikkert ikke skal slippe inn.

En annen konferanse som derimot byr på mange spennende foredrag rettet spesielt mot hvite deltagere er The American Educational Research Association (AERA) årlige konferanse, hvor i Toronto i 2019 man kunne velge mellom blant annet “The Interrogation of Whiteness in Progressive Public Schools” for et nærmere blikk på “erfaringene til lærere og pedagogiske ledere som jobber med å demontere hvithet i offentlige skoler” og lærere som “aktivt motstår elementer til Hvithet.” Eller “The Whiteness Project,” basert på artikkelen “Whiteness as Chaos and Weakness: Our ‘Abnormal’ White Lives,” hvor forfatteren sørger over hvordan “det føles umulig, på et eller annet nivå, å forhøre hvithet, å antyde at det er noe mindre voldelig enn det er.” Men kanskje aller mest spennende er “Becky Book Club: White Racial Bonding in the Living Room” (red.anm: “Becky” er et slangbegrep for en hvit kvinne som er uvitende, materialistisk, og gjerne promiskuøs) som utforsker de “snikende aktivitetene” av bokklubber som er “fylt med hvit overlegenhet og -overvåkning.”

“Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet,” minner Fylkesnes oss på. Men er du villig til å bare akseptere din hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme, vil du innse at belønningene er såpass store at du aldri ville prøvd å kjøpe deg fri fra den selv om du kunne.

1. Øyeblikkelig verdensberømmelse

Din hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme kan, for eksempel, være nøkkelen til øyeblikkelig verdensberømmelse som du aldri kunne ha drømt om. Som 18 år gamle Keziah fra Utah i USA opplevde da hun delte et bilde på Twitter fra skoleballet hvor hun hadde på seg en Kina-inspirert kjole og dermed vekket oppmerksomheten til tusenvis av rasende brukere på sosiale medier verden over.

Større høyder kunne Keziah ha imidlertid nådd om hun hadde valgt hoop earrings (bøyle-øredobber). “Bøyle-øredobber er min kultur, ikke din trend. Bøyler bæres av minoriteter som symboler på motstand og styrke. Tenk deg om før du tar dem på,” skriver en anonym latinx (et begrep for en annen dag) forfatter på Vice. “Hvite jenter, ta ut bøylene deres!” står det på et veggmaleri malt av studenter i California. “Dette handler om hvordan fargede kvinner ikke kan bruke sin egen stil og kultur fordi de blir sett ned på når de gjør det… Men på den annen side har hvite kvinner lov til å tilpasse mote når det er gunstig for dem eller får dem til å se tøffe ut,” skriver studentene, som helt sikkert kjenner til bøylenes interessante historie gjennom tider fra Sumeria i dagens Irak 2600 f.Kr, til Vietnam, India, Mexico, og USA.

Men, “good things come in threes,” som det sies, og med allerede så mye oppmerksomhet rundt valg av både kjole og ørepynt skulle Keziah bare hatt tilgang til en god gammeldags pinsett. En skikkelig pièce de résistance til verdens mest uforglemmelige skoleballantrekk hadde vært de tynne chola øyebrynene som fikk til og med melaninrike “Riri” Rihanna til å få (antakeligvis tynne) øyenbrynshevinger fra en krenket Guardian kronikkforfatter på grunn av hennes valg av Halloween-kostyme: “Riri ser selvfølgelig fantastisk ut i alt, men det som fornærmet meg var måten hun malte på seg selv for å se avdød ut, noe jeg trodde bagatelliserte det virkelige problemet med gjengvold (blant mange raser) i Los Angeles,” skriver Julianne Escobedo Shepherd. “Mer kompleks” for Shepherd var Gwen Stefanis chola look som hvit og blond kvinne, og Sandra Bullocks chola makeover: “Rasistisk, så vidt jeg kan se.”

2. Mindre bortkastet tid og penger på tull

À propos Halloween-kostymer, så har vi kommet til den store fordelen med kritiske hvithetsstudier for de mange nordmennene som ikke lar seg begeistre av Halloween. For deg som synes det er noe forbaska tull at du må punge ut for kostymer og godteri etter snikamerikanskifiseringen av det norske samfunn, kan du henvise til faren med at hvite skolejenter kler seg ut som indianerprinsesser eller Disney prinsesser som Moana og Tiana The Frog Princess. (Til info: Det er OK for hvite barn å synge sanger fra Moana-filmen, men hvite jenter skal kun kle seg ut som hvite prinsesser som Snow White eller Sleeping Beauty.) Flere skoler i Nord-Amerika velger nå å avlyse Halloween slik at alle forblir like ukrenket.

Ved University of St. Thomas i Minnesota planla studentforeningen en “Hump Day” aktivitet i forbindelse med avslutning av skoleåret 2014 (red.anm: onsdagen kalles ofte for “hump day” fordi man har kommet over humpen, men “hump” betyr også pukkel på kamel). Planen var å hente inn en kamel fra lokalsamfunnet som hadde erfaring fra sånne arrangementer. Foreningens medlemmer antok at studentene ville synes det var moro å ta bilder sammen med det eksotiske dyret og at aktiviteten ville ha en positiv virkning på samværet. Men ideen slo ikke helt an, selv om en lignende tidligere arrangement med et reinsdyr hadde vært en suksess. Noen av studentene mente at en kamel kunne oppfattes som “rasemessig ufølsom” mot kulturer fra Midtøsten og arrangementet ble avlyst fordi den ville splitte folk og gjøre skolen til “et ubehagelig og muligens utrygt miljø.”

3. Nye karrieremuligheter og spennende ny økonomisk tilværelse

Og utryddelsen av utrygge miljøer kan være drivkraften til nye karrieremuligheter og en spennende ny økonomisk tilværelse for veletablerte voksne som ellers hadde ikke visst hva de gikk glipp av under hvithetens overlegenhetsideologiske rasismes åk. Disse heldige menneskene får da muligheten til å gjenoppfinne seg selv i en alder av 40 eller 50+ år, om de er småbedriftseiere eller universitetsprofessorer.

Som for eksempel Sandor Dosman, driveren av Veritas Café ved Wilfred Laurier University i Kitchener-Waterloo i Canada (ja, det samme universitet som lærerassistent Lindsay Shepherd, men det er nok helt irrelevant). Dosman var på jakt etter en ny ansatt i 2016 og postet en spøkefull jobbannonse på Facebook der han brukte ordet “slave” for å beskrive den stakkars personen som ville jobbe mandag til fredag og kanskje noen helger for en dårlig lønn. Wilfrid Laurier University Graduate Student Association syntes derimot ikke at annonsen var morsom og opphev kontrakten med Dosman som måtte permittere 10 ansatte. (Kaféen ser ut til å være gjenåpnet nå den har oppfylt kravene om å bli “en inkluderende, velkommende, og respektfull del av samfunnet.”) 

Så er det professor Erika Christakis, som foreslo i en e-post til sine studenter ved Silliman College ved Yale University i Connecticut at hun, i sin stilling som college master, ikke burde styre deres valg av Halloween-kostymer. Christakis skrev:

I år virker det som vi frykter at studenter ikke kan bestemme hvordan de skal kle seg til Halloween. Jeg ønsker ikke å bagatellisere ekte bekymringer for kulturell og personlig representasjon og andre utfordringer til våre personlige erfaringer i et flerkulturelt samfunn. Jeg vet at mange anstendige mennesker har foreslått retningslinjer for Halloween-kostymer i en ånd av å unngå fornærmelse og krenkelse. Jeg berømmer de målene, i teorien, som de fleste av oss gjør. Men i praksis lurer jeg på om vi skal reflektere, med større åpenhet som et samfunn, over konsekvensene av at en institusjon (byråkratisk og administrativ) skal utøve implisitt kontroll over studenter.

“Det er din jobb å skape et komfortabelt sted og hjem for studentene som bor ved Silliman. Du har ikke gjort det,” uttalte en av studentene til Erikas ektemann og professor ved Yale, Nicholas Christakis, i en konfrontasjon som etterfulgte e-posten. “Nei, jeg er ikke enig,” svarte Christakis. Så tordnet studenten tilbake:

Så hvorfor i helvete tok du jobben?! Hvem faen ansatt deg ?! Du bør gå av! Hvis det er det du tenker det er å være master, bør du gå av! Det handler ikke om å skape et intellektuelt rom! Det gjør det ikke! Forstår du det? Forstår du det? Det handler om å lage et hjem her. Det gjør du ikke! Du burde ikke sove om natten! Du er forkastelig!

I etterkant trakk både Erika og Nicholas Christakis seg fra sine stillinger ved Silliman College.

Et annet professor-ektepar som er på utkikk etter nye karrieremuligheter er Bret Weinstein og Heather Heying. Tidligere svært populære professorer ved den offentlige Evergreen State College i delstaten Washington, Weinstein er biolog og evolusjonær teoretiker og Heying er evolusjonær biolog.

Weinstein, som er jøde, ble beskyldt for hvit overlegenhetsideologisk rasisme da han nektet å ikke gå på jobb på “Day of Absence” i 2017. En årlig tradisjon hvor etniske minoriteter ble frivillig hjemme for å øke bevisstheten rundt deres tilstedeværelse ved høgskolen, arrangørene valgte nå i stedet å oppfordre alle hvite ansatte og studenter til å bli hjemme på denne dagen. Etter at Weinstein uttrykte sin mening via en e-post om at det var rasistisk å nekte folk å gå på jobb eller skole på grunn av deres hudfarge, ble han beskyldt for å være rasist. I kaoset av protest og voldstrusler i dagene som etterfulgte, valgte skolens administrasjon å gi etter for studentenes krav og Weinstein og Heying følte seg tvunget til å gå av etter 15 års tjeneste.

4. Gratis bistand og reklame for kreativt arbeid

Andre har hatt nytte av kritiske hvithetsstudienes visdom i form av gratis bistand med deres kreative arbeid, som for eksempel korrekturlesing. Keira Drake fra Salt Lake City i Utah ble først hyllet som “en visjonær for hennes ‘tankevekkende’ åpenbaring om at ‘en innfødt ikke er en villmann eller primitiv'” i en anmeldelse av debutromanen The Continent et halvt år før den planlagte lanseringen. Fem måneder senere kom en ny Twitter-anmeldelse av The Continent, som ble beskrevet som “en rasistisk søppelbrann.” Drake valgte å skrive romanen på nytt for å fjerne (nesten) all krekende materiale og beskrev det hele som en “utrolig opplevelse.”

Amélie Wen Zhao derimot har ennå ikke sett lyset. Til tross for Twitter-mobbens beste forsøk har Wen Zhao valgt å publisere sin ungdoms fantasy roman Blood Heir, “en krenkelse av ikke-hvite samfunn” i sin “ufølsom” behandling av rase og slaveriets arv. Om hun ikke lykkes kan hun utnytte sine evner som skribent og vurdere en karriere som “Sensitivity Reader” eller følsomhetskontrollør (forhåpentligvis også snart et emne ved OsloMet).

Til slutt kommer den gode nyheten for de som frykter at strikking er et god gammeldags kulturarv som er i ferd med å dø ut. For å se hvor mye engasjement det faktisk finnes for strikking og garn, og hvordan det pustes nytt liv inn i denne hobbyen, burde du lese den fantastiske historien til strikke- og garnentusiast Karen Templer, som uttrykte sin glede på bloggen sin over en forestående reise til fargerike India. Dette var den store drømmen for Templer, som aldri trodde at drømmen skulle bli til virkelighet. Det føltes like uoppnåelig som å reise til Mars, sa hun. Så kom alle kommentarene som skulle føre til… tja, la oss si… helt enestående og gratis reklame for hennes strikkevirksomhet Fringe Association (motto: “Knit and Let Knit”). Her er et utvalg av kommentarene:

“Karen, jeg vil be deg lese om det du skrev og tenke på hvordan ordene dine støtter opp et kolonialt / imperialistisk tankesett mot India og andre ikke-vestlige land. Flere ganger sammenligner du ideen om å reise til India med ideen om å dra til en annen planet — hvordan tror du det ville føles for en person fra India å høre det?”

“I stedet for å be de indiske vennene dine om å utføre mer følelsesladet arbeid på dine vegne og tørke bort dine hvite kvinnes tårer, kan du reflektere over hvordan din sammenligning av India med en fremmed verden forsterker en “annen” tankegang som er kjernen i imperialismen og kolonialismen.”

“I stedet for at ditt “år med farger” handler om å bruke mer fargerike klær, hvorfor ikke gjør 2019 til et år for å investere i bidrag til fargede mennesker, kjøpe kunsten deres, lytte til podkastene deres, følge dem, bidra med penger til dem, kjøpe litteratur skrevet av dem…”

Templer så lyset til slutt:

Jeg har såret, gjort sint og skuffet mange mennesker denne uken med mitt ufølsomme innlegg om min forestående tur til India og min håndtering av responsen, og jeg er veldig lei meg for det. Jeg har brukt uken på å lytte mye, lære (delvis om hvor mye mer jeg må lære) og tenke på alle tingene jeg kan gjøre for å være mer inkluderende og støttende for fargede mennesker.

Templer kunne berolige alle med at hun var “sjokkert over seg selv” og var i ferd med å lese The Origin of Others av Toni Morrison, slik hun hadde blitt instruert.

Men det var egentlig ikke slutten. Les fortsettelsen av strikkesagaen på Quillette her og her.

Dette var da litt mye for et enkelt blogginnlegg, så jeg får avslutte med en vennlig-men-ikke-hvit-og-dermed-akseptabel trøst til de som lengter etter mer etter denne lille forsmaken på kritiske hvithetsstudienes goder:

Jeg har ennå ikke snakket om kjønn. (Og ja, det er en sammenheng.)

 

Anbefalt lesing og lytting:

• The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas Are Setting Up a Generation For Failure — Greg Lukianoff and Jonathan Haidt
• The Diversity Delusion: How Race and Gender Pandering Corrupt the University and Undermine Our Culture — Heather MacDonald
• Joe Rogan Experience #1221 — Jonathan Haidt (også tilgjengelig som podkast)
• Joe Rogan Experience #970 — Bret Weinstein (også tilgjengelig som podkast)
• Joe Rogan Experience #1055 — Bret Weinstein (også tilgjengelig som podkast)

• Joe Rogan Experience #1081 — Bret Weinstein & Heather Heying (også tilgjengelig som podkast) <–Min personlige favorittepisode!