Det hodeløse hjertet: En kanadisk multikulturalist møter innvandringens realiteter i Norge

Oversatt fra engelsk av Claudia Fox Reppen

I februar 2010 gikk jeg for første gang inn dørene til et sted som alle nordmenn har hørt om, men hvor få har vært: asylmottaket. Spredt over hele landet i form av nedslitte og illeluktende gamle hus flere tiår forbi sin beste alder, er mottakene de midlertidige — som betyr alt fra noen måneder til noen få år, og for en håndfull ekstremt uheldige sjeler, flere tiår — hjemmene til Norges asylsøkere.

Imellom jobber og etter et bittert brudd med mormoner troen som jeg er oppvokst i, var jeg på søken etter en frivillig aktivitet til å fylle tiden min — og kanskje også min tomme sjel. Jeg fant begge deler etter å ha lest en artikkel i lokalavisen om mottaket i hjembyen min. Lokale borgere var ganske flinke til å donere varer, men ikke deres tid, sto det. Så jeg bestemte meg for å komme i kontakt med ledelsen.

Under min første dag på “the camp,” som de også kalte det, fikk jeg en omvisning og ble introdusert for flere av de rundt 130 innbyggerne, hvorav noen snakket veldig bra engelsk eller litt norsk. De var nysgjerrige på meg, en ungdommelig og mørkhåret kvinne som de lett kunne gjette ikke var etnisk norsk og derfor antatt til å være en ny iransk — kanskje kurdisk — innbygger eller tolk. Da jeg sa at jeg var fra Canada, lurte de på hva i all verden en kanadier gjorde på mottaket. Da jeg forklarte at jeg var gift med en nordmann og rett og slett var en nysgjerrig besøkende, ble jeg mottatt med den varmeste velkommen man noensinne kunne ha håpet på. Jeg hadde regnet med å bruke en time eller to på å prate med folk den første dagen, men jeg endte opp med å være der i åtte timer. Mens en kjempehyggelig kvinne fra Irak tilberedte en fantastisk middag på det fettete og overfylte felleskjøkkenet, fikk jeg høre historien til en veldig intelligent ung mann fra Afghanistan i det mørke og triste fellesrommet som luktet svette og inngrodd sigarettrøyk. Den kvelden møtte jeg det jeg ville møte mange ganger i årene fremover: utrolig varme og gjestfrie mennesker som var ivrige etter å dele historiene sine.

I årene som fulgte skulle mine politiske idealer gå i oppløsning, sammen med troen på Europas evne til å lykkes med å integrere tilstrømmingen av flyktninger og migranter. Det samme skulle skje med mitt ukompliserte syn på multikulturalisme. Som ungdom i Canada på 1990-tallet betydde multikulturalisme for meg at folk spiste deilige matretter, gikk i fargerike klær, og kanskje snakket et annet språk i sine hjem. Alle hadde en innvandrerbakgrunn, enten det var første-, andre-, eller flere generasjoner, men kom stort sett overens med hverandre under en felles “Canadian” identitet. Med tiden og europeisk erfaring måtte jeg imidlertid til slutt innse at mitt tidligere perspektiv tilhørte en annen tid. I lys av nye utfordringer og nye krav fra noen innvandrere virket det både lite forberedt og lite gjennomtenkt. 

De som har brutt med Mormonerkirken eller et annet autoritært trossamfunn forteller om hvordan det å miste troen kan ha en massiv innvirkning på livet ditt. Du blir konfrontert av opplysninger som motbeviser dine dypt rotfestede oppfatninger av verden, mens du samtidig føler deg bundet av lojaliteter mot familien og trossamfunnet. Mitt endelige møte med realiteten og min påfølgende apostasi var en vanskelig og smertefull opplevelse. Men selv om den opplevelsen forandret livet mitt, ville det vise seg at mitt senere møte med masseinnvandringens realiteter muligens ble en enda større kilde til personlig skuffelse og frustrasjon.

Fra ca. 2010-2013 tilbragte jeg hundrevis av timer sammen med asylsøkere fra blant annet Afghanistan, Somalia, Irak, Pakistan, Palestina, og Etiopia. Gjennom en betydelig innsats av personlig research lærte jeg om de diverse politiske- og sosiale konfliktene som hadde drevet disse menneskene veldig langt hjemmefra til vår lille del av verden her i Norge. Jeg ble fort “folkevenn” på mottaket, hjalp asylsøkere med å navigere deres liv her ved å tolke, oversette, stille opp som guide, og fikk derved et unikt innblikk i norsk og europeisk asylpolitikk i praksis underveis.

Det var ofte vanskelig å se meningen med vedtakene fra UDI eller at de var konsekvente. Noen var spesielt strenge. Jeg ble kjent med saker hvor familier skulle splittes etter at noen fikk opphold og noen skulle utvises tilbake til Afghanistan. Jeg lærte om grusomhetene i Ogaden-regionen i Etiopia gjennom brennemerkene i huden til en ung mann som hadde blitt utsatt for tortur i hjemlandet, men som tydeligvis ikke hadde klart å overbevise UDI. Jeg møte assyriske kristne fra Mosul som vansmekte på mottaket i mange år med avslag etter avslag, selv etter at Den islamske stat vokste fram i Irak. Jeg spurte meg selv: Hvis ikke de oppfyller kravet til flyktningstatus, hvem gjør det? Som de aller fleste jeg møtte på den tiden, ble de alle til slutt deportert eller bare forsvant, muligens for å prøve seg i et annet europeisk land.

Selv om jeg i noen tilfeller prøvde på vegne av de som hadde fått avslag ved å skrive aviskronikker eller anmode lokale- og stortingspolitikere om støtte, lykkes jeg aldri med å få omgjort en eneste sak med negativt vedtak. Oftest var jeg bare noen som var villig til å lytte til vedkommende mens de gråt. Av og til gråt jeg selv.

Jeg prøvde å dele det jeg hadde lært med nordmenn ved å delta i radiodokumentaren “De uønskede” på P3, samt gjennom en selvpublisert bok med historier til noen av beboerne fra Ringsaker Asylmottak. Noen viste oppriktig interesse og jeg møtte aldri noe åpen motstand, men folk forble stort sett høflig likegyldige. Ennå trivdes jeg i mitt arbeid som frivillig og syntes det ga livet mening. Det å hjelpe sårbare mennesker som befant seg i et fremmed land hadde blitt en slags ny “religion” for meg. Det var vanskelig å se for meg da at jeg skulle miste troen på denne religionen, men akkurat som da jeg mistet troen min på Gud, var de sammensatte realitetene med innvandring ubeleilige for enda en del av mitt verdensbilde.

Jeg ble behandlet med stor respekt og gjestfrihet av nesten alle jeg møtte og ble invitert til mange middager og selskaper. Jeg kan huske en middag hvor jeg var den eneste kvinnen i et rom fult av arabiske menn og vi delte en fantastisk kveld med mye latter og god samtale. Jeg følte meg på en måte veldig æret. Men jeg var klar over at deres egne kvinner måtte bli igjen på kjøkkenet eller i korridoren, og jeg ble minnet om en negativ opplevelse som ung kvinne i Mormonerkirken da jeg ble bedt om å gå fra et rom med (kun mannlige) “prestedømsbærere.”

Senere skulle jeg igjen oppleve å ha delte følelser på fester hvor afghanske kvinner, jenter, og barn flyttet seg til et annet (mindre og lukket) rom mens jeg og en håndfull norske kvinner ble igjen på den ordentlige festen (dvs. med mennene). Som vestlige kvinner danset vi ved siden av mennene og jeg innbilte meg kanskje — dog ikke helt uten kognitiv dissonans — at jeg spilte en viktig rolle i den vellykkede integreringen av disse nyankomne til Norge. Denne tanken fikk en brå slutt da mannen min tenkte å ta bilde av meg mens jeg senere danset med damene og han ble konfrontert av en av mennene som tvang ham til å slette bildet. Ikke noe lovende startpunkt i likestillingens land.   

Det opprørte meg hvordan jeg opplevde at folk utnyttet systemet. Med innvilget statsborgerskap og norsk pass reiser noen flyktninger tilbake til hjemlandet hvor de skal ha vært truet på livet. Dette kan være for å besøke slektninger, gifte seg, eller for all vi vet å delta i ondsinnede og kriminelle handlinger. Det har kommet fram i lyset i norske medier at somaliske innvandrere ofte sender barna sine til såkalte “Koranskoler” i hjemlandet for å bokstavelig talt banke norsken ut av dem.

Det er også et velkjent fakta at andre-generasjons norske muslimer, under “moralpolitiets” nøye oppsyn, kan være under ekstremt press til å ikke assimileres og at bare ryktet om et forhold til en norsk gutt kan fremprovosere vold fra familiemedlemmer. Mens det ikke er uvanlig for innvandrere fra land som blant annet Russland, Thailand, Vietnam, og Filippinene å gifte seg med etnisk norske, er dette en sjeldenhet blant de som kommer fra land (Somalia, Afghanistan, Pakistan, Iran, Irak, osv.) med lite til felles utenom fellesnevneren islam. Dette er, etter min mening, en av Vestens største hindringer til integreringen av muslimer. Det er også noe jeg forstår veldig godt, med bakgrunn fra en autoritær og fundamentalistisk religion hvor det å gifte seg utenfor troen kan ha alvorlige sosiale konsekvenser. Men selv om islam og mormonismen har mange paralleller, er trusler av fysisk vold noe som sjelden møter mormonere som bryter med kulturelle normer.

Utbredelsen av fundamentalistiske holdninger og til og med ekstremistiske sympatier traff meg personlig gjennom tre uavhengige hendelser. Den første hadde jeg ingen direkte forbindelse med, men det var imidlertid urovekkende da det kom på TV2 at en som hadde bodd på mottaket i Ringsaker før min tid der var etterlyst i forbindelse med angrepet på Westgate Mall i Kenya og andre terrorhandlinger i Afrika. Plutselig var en eldre norsk frivillig fra lokalsamfunnet på riksnyheter, lykkelig uvitende på fotografier at hun sto ved siden av en av Al-Qaidas farligste menn. En mann som, av de som kjente ham fra moskeen i Brumunddal, påstår ikke viste noe tegn på sine forbindelser med ekstremistiske grupperinger.

Jeg begynte også å bli mistenksom på en ung mann fra Afghanistan som virket å være veldig hyggelig, kun moderat religiøs, og gjorde en oppriktig innsats for å lære norsk. Etter å ha fått avslag og i fare for tvangsretur, forsvant han. Jeg hadde deretter lite kontakt med ham, men han var fortsatt på vennelisten min på Facebook. En dag så jeg at han hadde delt en antisemittisk meme på Facebook som jeg tidligere hadde lest om på nyhetene fordi den var populær blant høyreekstreme- og islamistiske nettverk. Dette var urovekkende, men ikke første gangen jeg hadde møtt sånne holdninger blant asylsøkere. Jeg valgte å ignorere det siden jeg var nysgjerrig på om dette skulle bli en trend. Kort tid senere delte han et innlegg som glorifiserte en av Allahs falne tjenere, som jeg straks gjenkjente: den kanadiske IS-jihadisten André Poulin, som jeg hadde lest om på CBC. Jeg kuttet deretter all kommunikasjon og senere ble jeg fortalt av en troverdig kilde at denne unge mannen en gang hadde uttrykt sine intensjoner om å angripe norske styrker i Afghanistan hvis han ikke fikk opphold. En annen kilde som bodde på mottaket en periode innrømte til meg senere at han var kjent med flere muslimer der som hadde uttrykt ekstremistiske holdninger.

Jeg forlot mottaket for det som var siste gang en dag da jeg fikk høre en velutdannet palestinsk venn, som jeg ikke hadde betraktet som veldig religiøs, plutselig uttrykke sin utvetydige støtte til Hamas. Da jeg spurte ham hva han syntes om menneskerettighetsbruddene begått av Hamas på sitt eget folk avfeide han dette som rykter. Ifølge ham var Hamas en gruppe “velutdannede menn” som handlet “100% in samsvar med islam.” Jeg ble forbauset siden dette var en av de siste personene jeg ville ha forventet hadde sympatier med Hamas, ikke bare på politisk men også religiøst grunnlag. Konfliktsky av natur hadde jeg sjelden diskutert politikk eller religion med asylsøkere. Det var kanskje en del av meg som visste hva jeg ville møte. Jeg likte vedkommende oppriktig og var klar over at han levde under enorm personlig stress som kunne vært forklaringen på det som virket som hans plutselige forandring. Eller var det bare slik at jeg nå var i ferd med å se det for første gang? Jeg tenkte på implikasjonene av hans åpenbaring og lurte på hva han virkelig syntes om jihadismen, kvinnerettigheter, homofiles rettigheter, og islams uløselighet fra alle livets områder. Selv om en del av meg var nysgjerrig og ønsket å stille ham flere spørsmål, bestemte jeg meg for at jeg heller ikke ville vite. Jeg ville bare bort. Jeg ønsket ham lykke til og gikk ut av døra. Kanskje litt fortere denne gangen, og med et overveldende behov for å ha avstand.

Disse urovekkende opplevelsene kom i kjølevannet av at jeg hadde oppdaget at minst én av historiene som jeg brukte egen tid og penger på å publisere, for å hjelpe lokale asylsøkere, viste seg å være ren løgn. Jeg hadde også mistanker om noen av de andre, og da kjente jeg at både min tillit og velvilje hadde blitt uopprettelig nedbrutt. Nå oppfattet jeg at røttene til ekstremistiske sympatier var dypere og fantes på flere overraskende steder enn jeg tidligere hadde forventet. Det å fortsette mine aktiviteter som frivillig føltes uholdbart og kanskje til og med farlig. Jeg bestemte meg for å ta et langt skritt tilbake og begynte å sluke bøker, artikler, og podkaster om islam og jihadismen — spesielt det utmerkede arbeidet til Graeme Wood og Ayaan Hirsi Ali — for å bedre forstå de ideologiske røttene og motivasjonene bak islamsk ekstremisme, samt motstand til integrering i Vesten. Kvinneundertrykkelsen, den ubestridte underkastelsen til autoriteter og ønsket om politisk innflytelse minnet meg om den konservative religiøse kulturen som jeg vokste opp i. Bare at islam var en slags mormonisme pumpet full av steroider.

Jeg har brukt flere år på å behandle de motstridende følelsene av empati og mistillit, samt velvilje og skuffelse. Målet mitt har stadig vært å opprettholde en balanse av å være medfølende og reflektert, men skeptisk og pragmatisk. Og det er i disse refleksjoner at jeg deler de følgende lærepengene og hva jeg høstet av de:

1. Når i Roma, gjør som romerne. I det minste, ikke prøv å brenne ned Roma

Da jeg vokste opp i Canada var det forstått at assimilering var en motstridende nemesis til “den kulturelle mosaikk” som formet vår nasjonale stolthet. Dette var i kontrast til “smeltepotten” i USA hvor, som vi ble fortalt, det var forventet at alle skulle bli “like amerikansk som apple pie.” Implikasjonen var altså at vi okkuperte den moralske høygrunn.

Behovet for en viss grad av assimilering er imidlertid noe som jeg har lært å se visdom i ved å bo i et lite skandinavisk samfunn. Vi trenger ikke å frykte mangfoldighet, men vi trenger heller ikke å dyrke den som en slags fetisj til de grader at det undergraver vår enhet som nasjon.

Å støtte og oppfordre til en viss grad av homogenitet av vestlig kultur og liberale verdier uten selvpisking er viktig for våre politiske institusjoner og sammenhengskraften i vårt samfunn. Jeg mener at dette også har vært en avgjørende faktor for at den skandinaviske modellen har vært en suksess. Denne sammenhengskraften kan være i ferd med å forsvinne fra oss gjennom hurtige demografiske endringer og en medfølgende økning i kriminalitet og samfunnsskadelig oppførsel. Dette utnyttes gjerne av høyreekstremistiske grupperinger som bevis på en “muslimsk invasjon,” mens venstresiden — hvis de erkjenner problemene — skylder på en konservativ politikk av økonomisk ulikhet.

De som påstår at europeere ønsker mer av hurtige demografiske endringer er enten deltagere i godhetsposering eller simpelthen har blitt villedet. Vi har kommet langt, men Homo sapiens i det 21. århundre er fortsatt biologisk programmert gjennom evolusjon til å huske det negative fremfor det positive. Vi er ikke klare for en verden uten landegrenser. Vi er av samme art, men vi har ikke en enkelt kultur eller ett sett med verdier, og vi har ingen moralsk plikt til å motta nykommere hvis verdier motstrider og undergraver våre egne. Når man er i Roma vil et oppriktig forsøk på å gjøre som romerne bli vel mottatt av de fleste, men vi skal ikke tolerere forsøk på å undergrave eller brenne det ned.

2. Det er ikke en selvfølge at omplassering av flyktninger i Europa er en etisk forsvarlig handling mot flyktningene selv

Det norske arbeidsmarkedet for utlendinger er vanskelig, men den kan være spesielt brutalt for en somalisk bonde uten utdanning eller en analfabet fra Afghanistan som er mor til flere barn. Det er mange enkelte suksesshistorier, men for andre blir utfallet tragisk forutsigbart. Til tross for en iherdig innsats fra engasjerte norske frivillige og lærere, sliter nyankomne med å få økonomien til å gå rundt. Ofte har de en stor familie å forsørge her i landet, i tillegg til slektninger i hjemlandet. Noen tar opp usikrede lån som kommer til å holde dem nede i et uendelig økonomisk hull. Det kan også være veldig vanskelig for mange å komme inn på det dyre boligmarkedet.

Selv om politikere jobber med å innføre en økonomisk politikk som vil hjelpe innvandrere med å lykkes, finnes det ideologiske hindringer. Det er for eksempel mange muslimer som har midler til å kjøpe bolig, men nekter å ta opp lån på grunn av forbudet på renter i sharialov. Norske banker har blitt presset til å tilby rentefrie “halal-lån” som finnes i noen europeiske land. Ifølge 2016-notatet “Islamsk finans i Norge” av Civita, svarte 88% av muslimer “enig” eller “helt enig” med uttalelsen “Vanlige banker tilbyr lån med renter, som er helt forbudt i islam,” samt “Det er et problem for meg at rentefrie lån ikke finnes i Norge.” Over 80% svarte “enig” eller “helt enig” med uttalelsen “Hvis rentefrie lån var tilgjengelig i Norge, så ville jeg bruke det selv om det kostet mer enn lån fra vanlig bank.”

Ifølge Statistisk sentralbyrå, i 2017 var 71% of alle sosialhjelpsutbetalingene i Oslo og 56% på landsbasis til innvandrere, derav 86% fra Afrika eller Asia. Sosialhjelpsutbetalingene til innvandrere økte med nesten 10% mellom 2013 og 2017, mens den øvrige befolkningen opplevde en nedgang i samme perioden. I tillegg kommer utgiftene knyttet til introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger, livsoppholdsytelser, språkopplæring, og kvalifiseringsprogrammet.

Til tross for nyankomne innvandreres besluttsomhet om å mestre et nytt språk og gjøre opp for tapte tiår med utdanning, samt innsatsen til politikere og medborgere som vil at de skal lykkes, forblir det et enormt gap. Nedslående statistikk og personlig anekdotisk bevis tatt i betraktning, setter jeg spørsmålstegn ved antakelsen at det er noe særlig prisverdig av europeere å omplassere mennesker på steder hvor oddsen er stablet mot dem. At masseinnvandring ikke er økonomisk bærekraftig må også få oss til å stille spørsmål om hvor etisk det er å påta seg et ekstremt kostbart forsøk på å integrere det som er et relativt lite antall flyktninger.

I Refuge: Rethinking Refugee Policy in a Changing World, en enestående bok med praktiske løsninger for å omforme det nåværende dysfunksjonelle systemet til ett som gir flyktninger makt, kommer Paul Collier og Alexander Betts med en advarsel. Med over 90% av verdens flyktninger fortsatt i utviklingsland, “med mindre politikken er skikkelig gjennomtenkt, vil rettighetene som noen få har, ha skadevirkning for mange.” Ifølge Collier og Betts, for hver 135 amerikanske dollar av offentlige midler brukt på asylsøkere i Europa, brukes én dollar på flyktninger i utviklingsland. Også, under 10% av de fire millioner syriske flyktninger i Tyrkia, Libanon, og Jordan mottok noen støtte fra FN eller deres samarbeidspartnere.

3. Om du liker det eller ikke, er islam her for å bli. Men den trenger ingen beskyttelse

In en VG kronikk foreslår Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda, følgende innstilling og fremgangsmåte med islam i Europa:

For høyrepopulister fremstilles innvandring fra muslimske land som en slags ny muslimsk invasjon. Det er ordene Ungarns statsminister Viktor Orbán bruker. Han påstår at muslimer utgjør en alvorlig trussel mot både Europas sikkerhet og kultur. Slik gjenskaper og viderefører man den gamle angsten for islam i Europa. Et slikt verdensbilde bidrar til at muslimer som bor i Vesten blir sett på med stor mistenksomhet.

Hva er så den liberale responsen på alt dette? Konspirasjonsteorier og hat mot muslimer må selvsagt konfronteres, men minst like viktig er det å ikke overlate islamkritikk til høyrepopulister. Det å bare ville problematisere terrorangrep er å skrape i overflaten. Det er ikke mangelen på fritidsklubber eller vrange korantolkninger som fører til radikalisering av unge muslimer, men i første rekke antivestlige holdninger og fantasier om å gjenskape islams stolte fortid. Utover det er autoritære holdninger innenfor islam først og fremst et problem for muslimene selv. Og noe muslimer selv bør rydde opp i.

Samtidig kan man ikke distansere seg fra islam i Vesten og se det som et uønsket fremmedelement. Islam er nå en av våre hjemlige religioner som fortjener å bli behandlet på samme måte som kristendommen – med de samme rettighetene til utfoldelse, men også de samme kravene og forventningene om å tilpasse seg moderniteten.

Den gode nyheten er at progressive muslimer står i front i kampen mot reaksjonær islam. Det gjør saken mye enklere for liberale europeere. For da blir dette ikke en konflikt mellom majoritet og minoritet, men mellom progressive og reaksjonære krefter på tvers av etnisk og religiøs bakgrunn. Når høyrepopulister fremstiller islam som en trussel, kan ikke svaret være å fremstille islam som en minoritetsreligion som trenger beskyttelse mot kritikk.

Regressive venstreorienterte og islamister ser ut til å forbli underlige sengekamerater i overskuelig framtid i sine forsøk på å stemple kritikken av islamsk ideologi og kultur som “rasistisk” eller “islamofobisk.” Men det er et økende antall fornuftige mennesker som nekter å underkaste seg absurde krav om politisk korrekthet. Moderate stemmer — liberale- og eks-muslimer inkludert — klarer å skjære gjennom hysteriet til de ytterste fløyene på høyre- og venstresiden, men har en tendens til å forbli uhørt i all støyen fra dem. Det skal være mulig å ha en ærlig og frimodig drøfting av uforenligheten mellom elementer i islam med vestlige europeiske verdier, samt hvordan kultur kan hindre integrering, uten å fremstille alle muslimer som en trussel eller alle kritikere som hatske.

4. Vær svært skeptisk til de som ikke erkjenner begge sider av dette dilemmaet

De humanitære katastrofene er av en slik art at man ville måtte være sosiopat for å ikke bli rørt av bildene av traumatiserte flyktninger og barn som har druknet. Syriske flyktninger har dominert overskriftene de siste årene, men vi skal ikke glemme de millionene av fordrevne mennesker fra konfliktområder i blant annet Afghanistan, Somalia, Eritrea, Irak, og Jemen. Lidelsen er ekte, fortvilelsen hjerteskjærende og historiene fengslende.

På den annen side: mange grufulle terrorangrep over hele Europa. Uforskammede seksuelle forbrytelser og masseovergrep begått av innvandrere og asylsøkere som vi så i Køln og Stockholm. En markant økning i kriminalitet i områder som har vært gjennom store demografiske endringer. Den enorme kostnaden med å bosette, utdanne, og integrere ikke-vestlige innvandrere i stor skala. Alle er problemer og kjempeutfordringer som ikke kommer til å løse seg selv.

Dette er en umåtelig kompleks sak som skal få deg til å ha motstridende følelser. Om det ikke er tilfellet, så har du ikke gransket den andre siden tilstrekkelig. De som oppfordrer til å stenge grensene til all innvandring er like lite virkelighetsorienterte og pragmatiske som de som mener at de skal være åpne for alle.

Til syvende og sist mener jeg at det dreier seg om følgende spørsmål: Skal en utenlandsk borgers rett på asyl gå foran nasjonens samfunnsmessige-, økonomiske-, og politiske selvråderett og stabilitet?

Selv om det kan virke riktig å kjempe for den enkeltes rettigheter, blir det mer komplisert i stor skala. Dette er et spørsmål som muligens behøver et svar grunnfestet i dynamiske, pragmatiske løsninger fremfor et “rett” svar som er universelt anvendelig til alle tider og under alle omstendigheter. Og det er et spørsmål som fortjener å bli diskutert og debattert. Det vil si at det fortjener å bli spurt uten at man må forsvare sin egen tilregnelighet eller menneskelighet.

I boken deres beskriver Collier og Betts en kamp som foregår mellom “det hjerteløse hodet” og “det hodeløse hjertet,” der flyktningene er de som taper uansett:

Grunnfjellet til vår diskusjon har vært det uunngåelige spørsmålet knyttet til vår moralske plikt til å hjelpe flyktninger. For å møte denne plikten er vi forpliktet til å bruke både hjertet og hodet. Ettersom det hjerteløse hodet er brutalt, er det hodeløse hjertet nytelsessykt. Flyktingene blir kastet inn i en marerittilstand: i vår respons skylder vi dem vår medlidenhet og vår intelligens.

Siden det er så få mennesker som har hatt muligheten eller ønsket om å ha personlig omgang med asylsøkere, er det mange hjerteløse hoder med sterke meninger som mangler fullstendig medlidenhet. På den annen side, de hodeløse hjertene som jobber “i skyttergravene” med flyktninger her hjemme eller i utlandet har lett for å glemme de langsiktige konsekvensene av kortsiktige løsninger.

De første årene av mitt engasjement var jeg et hodeløst hjerte, oppslukt av lidelsen og håpløsheten, hele tiden nytelsessyk i min muntre rolle som folkevenn. Det var først etter at jeg ble mer bevisst på masseinnvandringens omfang, og utfordringene og farene knyttet til den, at jeg lot hodet ta sin rettmessige plass.

Hva enn de underliggende motivene er — avkolonisering, soning for tidligere kriger og folkemord, hvit skyldfølelse, eller en genuin men nytelsessyk selvtrøst — er det på tide at Europa slutter med å undergrave seg selv gjennom sin kollektive hodeløshet. Status quo er ikke i vår egen interesse — og heller ikke for verdens flyktninger.

Nesten et tiår etter den første dagen på mottaket er jeg glad for at jeg ikke visste hvilke erfaringer som lå foran meg på den kalde februardagen. Å begynne med et åpent sinn og genuint ønske om å gjøre en forskjell i andres liv gjorde det mulig å være oppriktig i mitt arbeid og min samhandling med folk. Jeg ble kjent med mange snille og ekstremt flittige og hardtarbeidende mennesker. Noen av dem håper jeg vil forbli mine venner for livet.

Jeg ble også kjent med folk som jeg håper at jeg aldri møter igjen. Allikevel var det kanskje spesielt disse menneskene som lærte meg de mest verdifulle ting, ikke bare om fallgruvene med kultur og ideologi, men også de sjeldent drøftede fallgruvene med empati og hjertet.

 

Anbefalt lesing og lytting:

• Refuge: Rethinking Refugee Policy in a Changing World — Paul Collier & Alexander Betts
• What ISIS Really Wants — Graeme Wood (etter min mening er dette tidenes beste “kort”artikkel om IS. Graeme Wood kjenner grupperingens medlemmer bedre enn noen andre vestlige journalister)
• What ISIS Really Wants: The Response — Graeme Wood (oppfølgeren til forrige artikkel)
• Why Global Religious Conflict Won’t End  — Graeme Wood (om fortolkningen av religiøse tekster)
• The Way of the Strangers: Encounters With the Islamic State — Graeme Wood (fantastisk bok som bygger på artiklene Wood publiserte i The Atlantic)
• Infidel — Ayaan Hirsi Ali (Ali er en av pionerene i islamkritikk og muligens den modigste på grunn av hva det har kostet henne. En personlig historie uten like)
• Nomad: From Islam to America: A Personal Journey Through the Clash of Civilizations — Ayaan Hirsi Ali
• Heretic: Why Islam Needs a Reformation Now — Ayaan Hirsi Ali
• Islam and the Future of Tolerance: A Dialogue — Sam Harris & Maajid Nawaaz
• The Atheist Muslim: A Journey From Religion to Reason — Ali A. Rizvi (Rizvi er en pakistansk-kanadisk lege/forfatter og driver Secular Jihadist Podcast)
• The Strange Death of Europe: Immigration, Identity, Islam — Douglas Murray
• The Righteous Mind: Why Good People Are Divided By Politics and Religion — Jonathan Haidt
• Sapiens: A Brief History of Humankind — Yuval Noah Harari
• Secular Jihadists Podcast (Masse interessante gjester og diskusjoner, noen kjente navn som Graeme Wood, Sam Harris, Maajid Nawaz, Yasmine Mohammed, m.fl. Også tilgjengelig på iTunes)