Canadian-Norwegian Writer and Editor
Jeg er ikke bonde.
Jeg er imidlertid en matentusiast og en rimelig velopplyst forbruker som er genuint opptatt av hvor og hvordan maten jeg spiser produseres.
Dyrevelferd og sunn mat er to ting som jeg har lenge vært svært opptatt av. Jeg er derfor villig til å betale mer for matvarer av høy standard, spesielt de som har fått Dyrevernmerket.
Continue reading “Banebrytende bønder: et forbrukerperspektiv av regenerativt landbruk”
Oversatt fra engelsk av Claudia Fox Reppen
I februar 2010 gikk jeg for første gang inn dørene til et sted som alle nordmenn har hørt om, men hvor få har vært: asylmottaket. Spredt over hele landet i form av nedslitte og illeluktende gamle hus flere tiår forbi sin beste alder, er mottakene de midlertidige — som betyr alt fra noen måneder til noen få år, og for en håndfull ekstremt uheldige sjeler, flere tiår — hjemmene til Norges asylsøkere.
Imellom jobber og etter et bittert brudd med mormoner troen som jeg er oppvokst i, var jeg på søken etter en frivillig aktivitet til å fylle tiden min — og kanskje også min tomme sjel. Jeg fant begge deler etter å ha lest en artikkel i lokalavisen om mottaket i hjembyen min. Lokale borgere var ganske flinke til å donere varer, men ikke deres tid, sto det. Så jeg bestemte meg for å komme i kontakt med ledelsen.
Av Claudia Fox Reppen
Til manges store iver og forakt, har Facebook-debatten rast rundt Africa.no innlegget “For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker,” forfattet av Sandra Fylkesnes, førsteamanuensis ved OsloMet og fagekspert i blant annet postkolonialisme og kritiske hvithetsstudier. Fylkesnes gir den norske leseren et slags lynkurs i denne kritiske tilnærmingen av hvithet som har sitt opphav i utlandet og som har fått sterk fotfeste ved nord-amerikanske pedagogiske institusjoner. Hun begynner ved å fremlegge noen eksempler på hvordan hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme kommer til uttrykk i hverdagen:
Hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme kan komme til uttrykk via antatt sanne samfunnsdiskurser. Hvitheten kommuniserer til oss, på flere mer eller mindre synlige måter, hva det vil si å være fullgod norsk. For eksempel kommuniseres den norske hvitheten gjennom hvilke verdier og normer vi skal ha, at vi skal elske ski, brunost og friluftsliv, og selvfølgelig, at vi skal være mer eller mindre hvite. Det finnes ingen Kvikk Lunsj-reklame hvor påsketuristen er en melaninrik nordmann.
Som kanadier i Norge og hobbyentusiast for samfunnets store sosiopolitiske debatter og utvikling, er jeg storforbruker av engelskspråklige nyheter, bøker, og podkaster. Her har hvithetsstudier og alt det bærer med seg vært et mye omdiskutert tema som jeg har fulgt med på de siste årene.
Men siden dette er et såpass nytt fenomen i Norge har jeg tenkt på hvordan jeg, med min kunnskap om hvordan kritiske hvithetsstudier har løftet nord-amerikanske samfunn til nye høyder, kan hjelpe nordmenn å se potensialet med det samme her i landet. Så her er mitt lille bidrag til å hjelpe deg, kjære nordmann, å forstå hvordan kritiske hvithetsstudier kan løfte deg til nye høyder på samme måten som nord-amerikanere allerede har opplevd.
By Claudia Fox Reppen
In February 2010, I first walked through the doors of a place that every Norwegian has heard of, but few have entered: the mottak – short for asylmottak, or “asylum reception centre.” Spread throughout the country, these often run-down, dirty and smelly old buildings decades past their prime serve as the temporary — meaning anywhere from a few months to a few years, and for a handful of extremely unfortunate souls, decades — home to Norway’s asylum seekers.
Claudia Fox Reppen 